Småviltjakt og storviltjakt

Tradisjonelt har man ofte operert med et skille mellom det som kalles småviltjakt på den ene siden og storviltjakt på den andre. Selv om dette ikke akkurat er noen vitenskapelig klassifisering, gir det en nyttig avklaring for nyetwo-men-and-a-black-dog-hunting jegere og de som ikke selv har erfaring fra jakt.

Begrepet småvilt brukes om små men jaktbare pattedyr og fugler, og omfatter alle viltartene som ikke regnes som storvilt. Det innebærer at alle dyr og fugler mindre enn rådyr faller inn under denne gruppen, i hvert fall i norsk sammenheng. Rådyret selv regnes faktisk som storvilt.

Blant de mest vanlige formene for småvilt finnes rype, tiur og orrfugl blant fuglene, og dessuten små pattedyr som hare, kanin, ekorn og røyskatt. Internasjonalt er det noen former for småviltjakt som er veldig kjente og knyttet til høy status, som revejakten i England og vakteljakt i USA. Småviltjakt gjøres gjerne akkompagnert av såkalte småvilthunder, som for eksempel støvere. Disse har svært god luktesans og er flinke til å spore andre dyr.

Det motsatte av småviltjakt er altså storviltjakt. Her er det snakk om store, ville pattedyr, fra rådyr og oppover i norsk kontekst. Noen ganger brukes uttrykket storvilt mer spesifikt om de aller største og farligste dyrene, som løve og elefant. I Norge er imidlertid de dyrene som regnes som storvilt begrenset til hjort, elg, dådyr, rådyr, rein, villsvin, moskus og de truede artene ulv, bjørn, gaupe og jerv. For å ha lov til å jakte på disse dyrene må man ha godkjent jegerprøve spesifikt for storvilt. I tillegg må man ha med seg hund som kan gjøre ettersøk, og man må selvfølgelig også ha tillatelse til å felle det aktuelle dyret og jakte når det er sesong for det. I tillegg må man betale en avgift når man feller hjort, elg eller vill rein.