Drivjakten – en eldgammel jaktform

Drivjakten har sitt opphav helt tilbake i det historikere gjerne omtaler som steinalderen, før bruken av noen form for avansert teknologi. Ved drivjakt driver eller jager man viltet inn i et slags bakholdsangrep der andre medlemmer i jaktlaget står klare med våpen eller fangsredskaper. Posisjonene til disse andre jegerne kalles gjerne for poster. Én eller kanskje to-tre jegere vil gå gjennom terrenget for å forsøke å drJag-1ive dyret eller dyrene i riktig retning. Dette er den vanligste formen for jakt i mange typer storviltjakt, for eksempel jakten på elg. I stedet for jegere kan man i noen tilfeller også bruke hunder til å drive viltet, men dette er vanligere under småviltjakt.

I dagens samfunn har drivjakten blitt noe komplisert av at dyrene som regel kjenner terrenget bedre enn jegerne, som jo tross alt ikke bor ute i marka. Det er derfor viktig at jegerne bruker mye tid på å sette seg inn i terrengets beliggenhet og hvilke ruter dyrene kan forventes å ta ved en eventuell flukt. Aller enklest blir det når det er et gjenkjennelig dyretråkk som man kan forvente at dyret kommer til å benytte seg av. Noen ganger kan det imidlertid skje at et stresset dyr velger en lite rasjonell og forutsigbar fluktrute, hvilket paradoksalt nok kan føre til at det unnslipper.

Å stå på post under drivjakt vil vanligvis ikke anses å være spesielt farlig. Dyrene vil nemlig være så opptatt av den trusselen de rømmer fra at de i mindre grad vil få med seg annen fare som oppstår under flukten. I noen land der det finnes mye jaktturisme er det faktisk vanlig at det er jaktarrangørens ansatte som driver frem viltet. Da trenger de egentlig jegerne bare å stå på post. Slik er det imidlertid ikke i Norge, der jakt inntil videre i liten grad er kommersialisert.